Med prosjektet "Storstuen" gikk Stein Halvorsen Arkitekter nesten helt til topps i den store internasjonale konkurransen om det nye Operahuset i Oslo i år 2000. Vi presenterer her digitaliserte tegninger, modellfoto, akvareller og beskrivelse fra konkurranseforslaget. I konkurranseperioden ble kontoret også fulgt av et tv-team fra NRK som resulterte i dokumentaren "Halvorsens Opera".
Storstuen
Operaen vil ligge på den "nye" kulturaksen Rådhusgata. I vest flankeres aksen v konserthuset, Rådhuset, et kommende kultursenter på vestbanetomten, Christiania torg, Gamle Rådhuset, Festningen. I øst flankeres aksen av Gamle Oslo med bl.a. Mariakirken og ikke minst det kommende Operahuset. Markante bygg som Rådhuset og Akershus festning er allerede viktige landemerker for byen - spesielt sett fra sjøsiden. Operaen bør bli et like viktig landemerke for Bjørvika som Rådhuset er for Pipervika og Akershus festning for odden imellom. Vi foreslår at Rådhusgaten forlenges med gangbro direkte til /operabygget, mulighetene for at huset tiltrekker seg flere mennesker blir større og kulturaksen og kvadraturens forlengelse styrkes. Operaen må i tillegg gi et [klart uttrykk for sitt innhold et musikkens hus på samme vis som Rådhuset og Festningen er uttrykk for sitt spesielle innhold. Oslos skyline bør få sitt moderne tilskudd. Ikke minst nattfasaden er viktig for det nye huset.
Operaen bør i størst mulig grad distansere seg fra den øvrige bebyggelsen i området, uten å være avvisende, den bør stå i kontrast til omgivelsene. Ved å anlegge en kanal som skiller odden fra den ordinære bebyggelsen fremstår denne distinkt og spesiell i forhold til fastlandet. I tillegg vinner man en langstrakt promenade i fortsettelsen av Tollbugata langs sjøen og Bjørvikas nærhet til vannet styrkes.
Selve Operabygningens nordvegg står i vannet og styrker dette forholdet ytterligere. Rådhusplassen tilhører definitivt Rådhuset, mens den nye øya tilhører definitivt Operaen. Opplevelsen av sangen - musikken - dansen - gjøglerne er en form for drømmeri sett i relasjon til det daglige trivielle liv, man trer inn i en annen virkelighet. Den lange bygningskroppen beskriver en megler, en støyskjerm mell.om den ordinære bebyggelsen, trafikken, maset og Operaen.
Tross den langstrakte bygningskroppen er den inviterende. Hele 1. etasje åpnes slik at verkstedene blir en del av bylivet mot Tollbugata, storskjermen med projiserte bilder sees som speilbilder mot byen og storslagne operaoppsetninger kan utfolde seg i interiøret – landskapet/terrassene er scener eller publikumsarealer – sangen, musikken, fyller hele rommet mens lyssettingen supplerer romopplevelsen. Mindre konserter, oppsetninger kan finne sted på terrasser, galleri eller ifbm. De amfilignende trapper. Utstillinger kan arrangeres – bilder henges på skivene, skulpturer møblerer rommet. Forbindelsen mellom den fremtidige promenaden på utsiden og interiørene er optimal – huset åpnes mot verden. Huset er ikke bare en tradisjonell operabygning med begrensede muligheter, men en musikkens, dansen storstue inviterende det meste av døgnet. Samtidig har den rom og eleganse til de enorme klassiske oppsetninger og de prominente og formelle gjester. Begivenheten det er å være til stede, å bli sett og se, får sine rammer og muligheter, det daglige skuespill.
På den ene side er huset et festens hus, på den andre side er det samtidig et høyst rasjonelt - og kompakt hus som spiser minimalt av tomtens areal. Klare romforløp, trafikkårer preger logistikken. Produksjonssiden preges av en effektiv planløsning innenfor et karakteristisk og hyggelig hus. Den 6 meter brede gaten gjennom hele huset er husets arterie, alle andre funksjoner på produksjonssiden relateres til denne. Verksteder flankerer gaten på begge sider, handverkerne nyter sitt arbeide som i en sydlandsk basargate - store glassfelt åpner mot den (overlyste) gaten, man fornemmer byen og kanalen gjennom glassene ide små verkstedene. Kunstnerne, økonomene direktørene nynner og skriker fra broer og gallerier høyt oppe, plutselig er de til stede blant håndverkere, teknikere mens strofene, ropene og tonene fyller gaterommet. I gatens ene ende strømmer alle typer aktører inn, mens i den andre enden bringes alskens materialer, Utstyr og kulisser inn, for til slutt å smelte sammen til en storslått forestilling inne på scenen.
Eksteriøret vil virke strålende og festlig, og stå som en kontrast til områdets nåværende og kommende firkantede bygninger. Et av de vanskeligste problemer ifbm. prosjektering av operahus er å innpasse scenehuset i forhold både til selve bygningen og til de omkringliggende bygninger. Dette er særlig viktig i denne situasjon hvor vi ikke kjenner den kommende bygningsmasse. Huset vil med sin dynamiske skulpturering av takflaten distansere seg fra de kommende mer ordinære bygninger og stå fram som et signalbygg.
Hvelvingene på tvers av huset danner et enhetlig tak som slisses opp for lysgjennomslipp til underliggende lyskrevende funksjoner. De høyreiste volumene på begge sider av scenetårnet utnyttes mot nord til store prøverom med utsikt over byen - vise versa kan sangerne anes fra byen gjennom glasset. Den kunstneriske utfoldelse skjer i nær forbindelse med det som er selve karakteristikken med en opera, nemlig scenetårnet. Mot syd utnyttes volumet til en storslått restaurant med en fantastisk utsikt over fjorden og hvelvingen med ulike lysinnslipp svevende over.
Under hvelvingene, som kan assosieres med lette skyer, bølger, nordlys eller rett og slett sangens/dansens lekende bevegelser, åpenbares enkle og forståelige løsninger. De massive, tunge konstruksjoner rundt alle scener, saler og prøverom ivaretar lydkrav, det massive inntrykket forsterkes av det svevende taket.
Det bearbeidede terrenget i parken utenfor huset beskriver terrasser i landskapet som gjenskapes som det terrasserte interiøret i publikumsområdet og forsterkes av det svevende taket.
