Stedet Tana bru er karakterisert av en bebyggelse som ligger skjermet i det relativt flate landskapet, topografien er bevisst brukt for å skjerme seg for vær og vind. Man fornemmer derfor ikke at Tana bru er et forholdsvis befolkningsrikt tettsted.
Også kirketomten ligger skjermet og usynelig fra hovedveien gjennom Tana bru. Kirkebygget skal være det samlende byggverket i Tana bru, det er derfor valgt en høyreist bygning, et landemerke som kan gjenkjennes fra store avstander.
Kirkebygget er moderne i sin utforming samtidig som det har klare trekk til tradisjonell kirkearkitektur og samisk byggeskikk. Det klare, samlende kirkerommet, himmellyset som siles gjennom slisser i konstruksjonen, tilhørigheten til naturens gulv ved lysslissen langs gulvet, trekonstruksjonen og lyset som siver gjennom gavlveggene og sørger for at kirkerommets lys er i pakt med det naturlige lyset, er alle elementer man finner igjen ved tradisjonell kirkearkitektur og samisk byggeskikk. Samekulturens fundament, naturen, er også kirkens fundament.
Massivtrekonstruksjonen sørger for enkle konstruksjonsprinsipper og et økonomisk byggeri liksom samekulturens tradisjonelle lavvoer og gammer der stedlige stokker og staur settes mot hverandre i vakre, enkle konstruksjoner, hvor lyset siles gjennom naturlige åpninger og former interiøret.
Kirkesenteret etablerer en distinkt ”grønn lunge” for kontemplasjon, et samlingssted og møtested for Tanas befolkning.
Den ”grønne lungen” avgrenses av en ”svalgang” der tremmegulvet svever noen centimeter over terrenget, veggen i svalgangen er også utformet av treverk og definerer et uterom som ved de gamle steingjerdene man ofte finner på eldre kirkegårder. Man går ”tørrskodd” til kirken, snøen er lett å feie bort, man går til kirken mens man bivåner det parkmessige uterommet. Eksisterende vegetasjon står igjen på utsiden og definerer forskjellen mellom den kultiverte kirkeparken og den røffe, urørte naturen.
Kirken er selve juvelen i parkrommet, dens presise øst- vest retning definerer uterommenes geometri.
”Svalgangen” binder sammen menighetshusets funksjoner med kirkens funksjoner. Avstanden fra kontorene i menighetshuset til alteret i kirken er komfortabel og kort. Avstanden og vandringen fra den parkerte bilen er lang nok til at sinnet settes i rett modus, kropp og sjel påvirkes av den vakre, beroligende veien fram til kirkedøra, på samme vis som kirkebakken er et begrep i mange av våre eldre kirker. Hvert uterom, hvert interiør er utformet med tanke på å sette deg i en sinnsstemning preget av ro, håp og tro.
En viktig funksjon ved kirken er at den er et samlingssted også utenfor gudstjenestene. De relativt store møterommene er derfor lagt til siden for kirkerommet, sambruk der flere møter, arrangementer og gudstjeneste kan foregå samtidig er lagt til rette for i planløsningen. Vi ser det som en viktig parameter at kirken skal uttrykke nettopp det å være en kirke både skulpturelt og i fornemmelsen av bygget.
Tilliggende uterom for kontemplasjon, for eksempel en liten hage utenfor stille rom for bønn, eller minnelunden utenfor kirken er viktige rom i forslaget, ute og inne hører sammen, den holistiske fornemmelsen skal tas vare på.
Kirkerommet er dimensjonert for ca 270 personer, det er bevisst unngått å søke løsninger som er avhengig av mobile skillevegger – av erfaring viser det seg at dette aldri blir fullgode akustiske eller tekniske løsninger samtidig som man mister det faste, definerte interiøret som alltid preger våre gode, eldre kirkerom. Interiøret i den foreslåtte kirken vil oppleves som intimt uavhengig av antall mennesker – snittet og materialpaletten, lysinnslipp og utsikt er elementer som ivaretar intimiteten.
