Man fornemmer å være på vidda, på platået, hevet over den øvrige bebyggelsen i Kautokeino når man står på tomta. Den uberørte naturen, lyngen, mosen, bjerketrærne og de beitende rypekullene danner bilder av et brokete, men entydig bakteppe for vår tilnærming til den konseptuelle ideen bak prosjektet Rievssat: Naturen er selve grunnlaget for den samiske kulturen, prosjektet Rievssat forsøker derfor å være et materialisert speilbilde av sammenhengen natur – menneske, den samiske kulturen.
Utformingen tar utgangspunkt i at møtet natur / kultur skal gi sterke assosiasjoner til samisk kultur, enten man er på utsiden eller innsiden av bygningen. Naturen trekkes gjennom hele vestibyleområdet, fra skolegården i sør til den samiske boplassen i nord. Man skal fornemme å være i møtepunktet mellom naturen og det menneskeskapte når man befinner seg i byggets hovedarterie. Det langstrakte vestibyleområdet er utformet som et landskapsrom som utvider seg og snevrer seg inn og danner ulike romsoner som i landskapet selv. På samme vis som de organiske rom i gammen og lavvoen hører samekulturen til.
Glassåpningene mot syd og nord sørger for at man til enhver tid er orientert ifht boplassen og skolegården. De skråstilte veggene sørger for at vestibylens romforløp oppleves som et landskapsrom der tilfeldig plasserte søyler bærer det svevende taket, trestammene bringes inn og forsterker fornemmelsen av landskapsrom. Stammen, grener og kvister er det naturen bringer, selve byggematerialet i samisk byggeskikk. Lysspalten langs taket er et annet lag som forsterker tilknytningen til naturen, til himmellyset, som lavvoens tynne transparente hud mellom kulde og varme vil den skjøre lysspalten fornemmes som en tynn hinne mellom den mørke arktiske stjernehimmelen og bålets reflekterende varme lys på trekledningen.
Vestibylen vil være et område også for utøvelse av musikk, den er gitt en geometri med skjeve, ikke parallelle flater og absorberende materialer, akustikk og klangbilde er derfor en styrende parameter for dens utforming. Med ulike romsoner, gallerier, broer, trapper, huler og avsatser gis det mulighet for utallige ulike oppsettinger, fra joikerens spontane opptreden til store konserter og teaterforestillinger. I det daglige skal vestibylen være et inspirerende område for elever og ansatte på skolen og i teateret, den skal være: møteplassen, mingleområdet, spiseområdet, studieområdet og trafikkområdet.
Den vil også være bygdas storstue hvor store middager, seminarer og store kinoforestillinger kan avholdes. Bespisning vil kunne foregå samtidig både i vestibyleområdet og i det mindre kantineområdet. Kantinen vil kunne separeres til en ren restaurant under høytider eller kveldstid. Bålet ved den store steinen er synlig både fra utsiden og innsiden, samlingen rundt bålet gir en sterk fornemmelse av å være en del av den samiske kulturen.
Teatersalen og Prøvesalen bygges som bokser isolert fra bygget omkring. Med dette, og ved å legge bufferrom mot Vestibylen, undervisning og andre funksjoner, tilrettelegges for uforstyrret samtidig bruk. Salene og Vestibylen forbindes med dempede sluser. Den store teatertrappen leder deg opp til teaterets hovedinngang når amfiet er i bruk, å komme inn nede foran publikum kan være en ubehagelig opplevelse. Vi har derfor lagt vekt på hovedinngangen fra galleriet, når man entrer teatersalen vil man ha hele salen og scenen foran seg. Dette er siste kapittel før skuespilleren fører historien videre.
Nettopp kombinasjonen av skole og teater gjør at bygningen til enhver tid vil være en arena for møter mellom mennesker. Vestibylens utforming med tanke på både å kunne samle mange og få mennesker uten at rommet virker for stort, gir følelsen av å være del av et stort felleskap, se og høre andre som om man var på en sydlandsk piazza, er et grunnleggende tema i prosjektet. Ved forestillinger i teateret vil det langstrakte vestibyleområdet både kunne absorbere store folkemengder og samle mindre grupper på ulike steder med ulik karakter.
Vestibylen splitter bygningen i to, en østre og vestre del, splitten gir fasadene i sør og nord et tydelig uttrykk og inviterer deg inn – mot sør inviteres du inn gjennom hovedentreen i glassfasaden hvor vestibylens «svevende» tak krager ut og beskytter deg. Vestibylens landskapsrom strekker seg utenfor hovedinngangen og omkranser et distinkt solfylt uterom, adkomsttorget. Biblioteket spenner som en bro over hovedinngangen, den nedtegnede kulturhistorien fornemmes som selve hjernebjelken.
På vestibylens østlige side finner man avdelingen for reindrift og restaurantfag. Avdelingen har sitt utspring i uteområdet i nord der den autentiske samekulturen og reinsdyrene er lokalisert. Elevene har visuell og fysisk kontakt gjennom vestibylen eller via garderober og lager for utmarksutstyr til dette området. Reinsdyrene loses inn i slakteområdet i nord, mens foredlingsprosessen strekker seg sørover til grovkjøkken og storkjøkken. På vestibylens vestre side er funksjoner som teatersal, gymsal og verkstedsarealer i tillegg til mindre funksjoner som ulike garderober, lager og huler lokalisert. Tett ved hovedinngangen finnes garderober for elever og publikum i tillegg til garderober for gymsal og styrkerom.
Liksom topografien på Finnmarksvidda er karakterisert ved sitt horisontale, lavmælte uttrykk der horisonten, som på havet, alltid er tilstedeværende, er bygningen utformet som et horisontalt lavmælt volum der veggene og den horisontale gesimsen beskriver rom og mellomrom.
Fra fjern og nær vil bygningen fremstå som en, lett bygningskropp som knapt berører den sårbare vegetasjonen. Som pinnene i lavvoen aldri setter varige spor, vil glasset og sprossene sørge for at bygget fornemmes å sveve over terrenget og tilhøre den nomadiske samekulturen. Natur og landskapsgulv spiller første fiolin, dette er elementer som hører evigheten til. Som ei rype i flukt svever bygningen over det sårbare terrenget.
