SPOR
Sâpmi – et folk uten grenser – hvor landskapsrommet er endeløst, hvor naturen er grobunn for liv og kultur, er utgangspunkt for prosjektet. Den samiske kulturens vesen er forsøkt transformert i anleggets karakter. Samekulturen er eksponert for å speile den tette sammenheng mellom natur og kultur – naturen er selve grunnlaget for den samiske kulturen.
Sensitiviteten i forhold til naturens grunnelementer som ild, vann, jord og luft og naturens stadige skiftninger har gjennom historien formet det samiske folk og deres kultur. I vår vestlige teknifiserte og globaliserte verden kan det synes som den samiske kulturen blir satt på en alvorlig prøve. Heldigvis er det likevel tegn i tiden på at store deler av verden fokuserer mer og mer på samspillet med naturen. Det holistiske begrep står sterkt i den samiske kulturen. Sametinget i Kiruna skal bli den moderne arenaen hvor mennesker skal inspireres til å føre denne kulturen videre inn. Det holistiske speiles i bygningsgeometrien – der den framstår som et fragment av en stor sirkel hvor naturens kretsløp, årstidens og døgnets skiftninger manifesteres, hvor viddene og landskapsrommet favnes.
Sametingets interiør assosieres i seg selv med et landskapsrom – som en ravine, der terrasser, balkonger fornemmes som landskapselementer under himmelhvelvingen hvor overlysene former stjernebilder med motiver fra samisk mytologi.
Bygningen kommuniserer samhørighet på flere plan; samhørighet med den samiske kulturen, med naturen, samhørighet mellom menneskene og samhørighet i arbeidet med å bygge opp et moderne samisk samfunn med en velfungerende forvaltning.
Et vesentlig planelement er at interiørene skal skape gode møteplasser, steder der uformelle møter kan finne sted, hvor omgivelsene gir inspirasjon til innovative samtaler. En viktig del av den politiske hverdagen er diskusjonene, samtalene i lobbyene, i de uformelle vrimleområdene utenfor den mer høytidspregede plenumssalen.
Vi har derfor lagt stor vekt på at fellesområdene eller vandrehallen skal være romslig med høye kvaliteter. Kontordelen løftes opp i høyden, som tidligere tiders matforråd, slik at fjellene, hele landskapsrommet trekkes inn. De ulike nivåene i ”ravinen” former et vakkert interiør samtidig som fjellene og bjørketrærne utenfor er nærværende.
Vandrehellen gis ytterligere en dimensjon ved at utstillingsområdet er en del av det hele. Foajé og utstillingsområdet kan integreres, man er hele tiden tett på kunsten og kulturen dvs. den historiske kulturbæreren. Konkret uttrykkes dette i den langstrakte, skrånende veggen. Denne kan forstås som et langstrakt monter, hvor kunst og historisk materiale kan henge direkte på veggen, i mørkere nisjer eller stilles ut på gulvet i det store rommet. Gjenstander som ikke tåler dagslys kan stilles i egne mørke monter eller i bakenforliggende mindre rom. Tematisk kan historien organiseres kronlogisk, man starter historien allerede utenfor bygningen. Noe av det første man møter er bålet mot veggen, fjellskrenten, der vannet renner i slissen i overgangen gulv/ vegg.
Selve plenumssalen former et høyreist berg ved enden av ravinen. Historien fra i går er bakgrunn for de nye forutsetninger for morgendagens kultur og historie. Plenumssalen åpner seg mot vandrehallen og speiler det åpne demokrati, representantene lytter til taleren som har viddelandskapet som bakgrunn. Den ovale, skjellformede salen fornemmes som en ”sidda” der lover formes og vedtas i fellesskap. Lavvoens velkjente silhuett er transformert til et moderne, høyreist rom med de samme kvalitetene som lavvoen. Man sitter på klart bestemte plasser med ryggen mot teltduken, med teltåpningen trukket til side, og himmellyset flommende ned.
Publikum benytter trappen opp til galleriet eller de bivåner de store diskusjonene på monitorer rundt om i den romslige vandrehallen. Plenumssalen er også velegnet for andre møter, parlamentsbygningen vil bli et hovedsentrum for internasjonale konferanser etc. Det krumme interiøret med terrasser og gallerier, uten inneklemte korridorer fornemmes som et torg der alle ser alle, man føler seg aldri alene. Ved plenumsmøter, når samene bærer sine fargerike kofter vil rommet blomstre som et japansk kirsebærtre, i faste sykluser, intenst og vakkert i korte perioder. På samme vis vil de 8 årstidene prege interiørene på ulikt vis ved lys/ mørke, vær/ vind, snø/ barmark osv.
Bygningen tenkes i hovedsak oppført i tre, det mest økologiske materialet som finnes. Utvendig tenkes en vedlikeholdsfri tresort for eksempel sibirsk lerk. Alle interiører tenkes i varmt treverk, man kommer inn i varme, intime interiører i kontrast til den iskalde nordavinden på utsiden. Det varme lyset fra bålet i lavvoen transformeres til varme trekledninger og interiører. Det store gulvet tenkes utført i et tungt materiale for å beskrive landskapet som går gjennom bygningen.
Den gjennomgående utstillingsveggen tenkes utført i eksponert betong, ornamenter som er et viktig element i samisk kultur tenkes som relieffer i veggen og følger deg helt fram til plenumssalen.
Parlamentsbygningen vil, sett fra byen, sveve som en ørn i stille flukt. I vintermørket flommer varmt lys fra spalter og åpninger, hele bygningen beskriver samenes forhold til naturen der den på ærbødig vis så vidt berører marken med sine tynne ben – som teltstengene i lavvoen, som ikke setter spor i det hele tatt.
