Forslaget ”AΩ” viser et tydelig, monumentalt og høytidsstemt kirkebygg. Det er moderne i sitt uttrykk samtidig som det formidler klare historiske spor til tradisjonelle norske kirkebygg og den tidligere Hønefoss kirke. Kirken  bærer i seg fortid og fremtid. Plangrep, skulpturering og materialbruk knytter den til byen Hønefoss. 

På den gamle kirketomten etableres en presis rektangulær bygningsmasse som omkranser et skråstilt torg som er lagt direkte i forlengelsen av Kirkegata. Torget fornemmes som et tomrom, et sårt fotavtrykk etter den nedbrente kirken, torget formidler også at den nye kirken er en gjenskapelse og fornyelse av mange gode minner, et synlig tegn på livets gang. 

Forslaget viser en typisk bykirke hvor kirkebakken ligger som en forlengelse av byens torg. Kirkegata opparbeides på samme måte som kirkebakken i skalering og materialbruk. Den langstrakte pergolakonstruksjonen knytter kirken sammen med de kommende kontorfunksjoner på Kirkegatas nordside og danner et sammenhengende kirkesenter. Kirken integreres og knyttes nærmere byens hovedtorg samtidig som den framstår som et distinkt, høyreist, og synlig kirkebygg forankret på tradisjonelt vis i den grønne kirkegårdsparken. 

Kirkerommets tilknytning til byen understrekes av at kirkebakkens gulv fortsetter inn i kirkerommet og etablerer et nytt torg, et samlingssted for byens innbyggere. Tilhørligheten til byen, til det urbane, aksentueres av det presise, rektangulære rommet som er omkranset av vegger i byens materiale, naturstein. Her brukes Ringeriksskifer, den stedstypiske rød-grå  sandsteinsskiferen som fortsatt brytes i mange gårdssteinbrudd i regionen. Fordi veggene i torget er tykke og inneholder støttefunksjoner som sakristi, kjøkken etc, fornemmes torget som et godt beskyttet, trygt sted – kirken er et fredet sted. Dype slisser i veggen slipper lys inn og retter utsikten utenom forstyrrende elementer. Et større glassparti mot Storelva og de store furutrærne på kirkegården forbinder kirkerommet med naturens skaperverk som var selve grunnlaget for byggingen av byen.
Mellom de tykke veggene spenner kirkegulvet som en presis løper mellom de tre massive veggene, i sin forlengelse danner løperen gulvet i Kirkebakken og Kirketorget. Gulvet er hevet ca. 1 meter over terrenget, mellom himmelen og jorden. Glassene mellom vegg og gulv sørger for dagslys til de ulike aktivitetsrommene  i underetasjen og at disse oppleves å være del av det store kirkesenteret. Teknisk må aktivitetsrommene i underetasjen utformes som rom i rommet for å hindre lydgjennomgang og vibrasjoner. Det kompakte anlegget hvor både underetasje og hovedetasje benyttes har store fordeler i forhold til energiforbruk og karbonfotavtrykk.

Som de første gudstjenester i paktsteltene er forslaget ”AΩ” karakterisert av enkelhet. Det sakrale, hellige rom skapes med enkle virkemidler ved at store massivtreflater danner et høyreist, vertikalt, lyst interiør, et hellig rom som former livet og setter det i sammenheng.
De skråstilte flatene danner delvis vegg, delvis tak i kirkerommet med den spisse vinkelen, de er aldri i berøring med hverandre eller andre konstruksjoner. Ved slanke braketter i stål holdes elementene litt fra hverandre og gir rommet en nerve samtidig som det dannes smale slisser for lysgjennomtrengning. Indirekte slepelys på steinveggene, indirekte lys på takflatene vil oppleves som om rommet er innhyllet i himmellys som de gotiske katedralene, uten at kontraster og substans forsvinner.

En langstrakt reflektor i kirkens møne henter himmellyset ned i interiøret og reflekterer dette  inn på takflatene. Reflektoren henger som en sky i de samme brakettene som holder takflatene fra hverandre, den framhever kirkeskipets kjøl og framhever veien som det dominerende motivet i denne mest dominerende kirkeform; langkirken, i vår vestlige kultur. Samtidig kan langkirken sees på som et historisk spor og en hyllest til den tapte Grosch-kirken. Som stavkirkene er rommet åpent og konstruksjonene eksponert som en del av utsmykkingen. Overgangen mellom kirkeskip og kor er visket ut, himmelen gjenspeiles i hele interiøret.

I mørket, på vinterstid vil det varme interiørlyset slippe ut gjennom slissene, den belyste kjølen vil beskrive langkirkens symbolikk; veien mot målet fra vest til øst, mellom alfa og omega. Mens glassgavlen i vest åpner kirken mot byen, danner fondveggen en funklende flate uten en distinkt begrensning – man ser inn i himmelen som et fremtidig håp, lyset forvandles og siles i trespilene, veggen  er  et lett slør der korset er skapt i funklende lys og er synlig helt fra byens torg.

Selv om gavlveggen mot vest integrerer kirken med byen, er den store, tette tredøren en markør for overgangen mellom det guddommelige og verdslige. I det daglige vil døren i enden av pergolataket tjene som hovedinngang til kirketorg, kirken og aktivitetsrommene i underetasjen. Også ved større anledninger vil denne inngangen kunne benyttes, kirketorget kan dermed brukes til andre formål uten å forstyrres. Kirketorget som vender mot byen og ettermiddagssolen kan på gode dager benytte kirkebakken som utvendig oppholdsareal, terskelen for å benytte kirken gjøres lav. Det enhetlige kirkeskipet sørger for at også kirketorg og menighetssal har et sakralt preg. Ved store anledninger benyttes hele rommet, også den utendørs kirkebakken kan benyttes ved ekstraordinære anledninger, høyttalere vil sørge for at budskapet når ut og kirkebakken er gitt gode, romlige rammer i pergolataket og minnelundens markante vegg.

Som i de gotiske katedraler hvor samspillet mellom lys og konstruksjoner skaper interiører med guddommelig kraft, er forslaget alfa-omega et samspill mellom moderne materialer og en konstruksjon tuftet på enkle logiske og lesbare prinsipper. Som de gotiske basilikaene var avhengig av de utvendige strebepilarer for å spenne over store rom, vil store massivtreelementer (10 x 1,2 m) holdes på plass av brakettene som er spent inn i kirkens strebepilarer, de tykke murveggene rundt rommet. Konstruksjonene gir et søylefritt langstrakt og bredt rom hvor de kosmiske aksene; horisontalretningen og vertikalretningen er aksentuert. Kirkeskipet er et beskrivende symbol på å være underveis som en pilgrim i det guddommelige lyset, fra skapelsen til fullendelsen, fra solnedgang  til soloppgang. Mellom hvert element med1,2 m bredde vil det uansett bli en synlig slisse. Denne eksponeres ved at en stangfals i blankt rustfritt stål monteres i slissen, denne vil funkle som vannet i elven i det reflekterte overlyset og være en del av utsmykningen.

De 13 cm tykke massivtre-elementene danner ubehandlet den ferdige, innvendige overflate og trekker linjene tilbake til Hønefoss`fundament: Skogen og trelasten. Utenpå elementene legges tilstrekkelig isolasjon til at bygget vil kvalifisere til energiklasse A. Sammen med utstrakt bruk av trematerialer vil bygget sette igjen et svært lite karbonfotavtrykk i energiregnskapet. Også som utvendig tekking benyttes trevirke i form av kløyvd takspon fra kjerneved i furu. Denne vil på kort tid få en sølvgrå patina og vil i prinsippet være evigvarende. Massivtre er et av de mest brannbestandige materialer, da det ikke antenner, kun forkulles ved direkte flamme.

Ringeriksskiferen  legges som frilagt skifermur. De klipte kantene gir en struktur som forstøtningsmurer i kulturlandskapet. Sammen med tre, glass og et glattet betonggulv vil dette danne en materialpalett som hører stedet til. Dersom det skulle vise seg nødvendig av praktiske eller økonomiske grunner å erstatte deler av Ringeriksskiferen med andre materialer, kan det anvendes bordforskalet betongoverflate i en varm fargetone. Ved inngangen til kirkebakken spennes et høyreist massivtreelement som en stemmegaffel der kirkeklokken eksponeres. Klokketårnet er samtidig et romdannende element på kirkebakken.

Ved kirkens vestside, solnedgangens og dødens side er det foreslått å utvide kirkegården i krysset Kirkegata/Sibbernsgate for å etablere en mer romslig situasjon rundt den nye kirkebakken. Det nye hjørnet utformes som en kirkegårdsutvidelse med en navnet minnelund. En markant massivtrevegg danner avslutningen og skjerming av kirkegården mot gatene rundt og vil samtidig tjene som vegg for minnelundens navn. Sentralt i minnelunden legges et vannspeil. En hengepil plantes ved vannspeilet. Veggen definerer et sted hvor asken kan strøs utover. Vannspeilet, en klippet, oppstammet hekk og det frittliggende kapellet gjør dette til et sted for ettertanke og kontemplasjon. Byggingen av ny Hønefoss kirke må også omfatte rehabilitering av Kirkegata mellom kirken og Søndre torg. I prosjektet foreslås å legge den sentrale kjørebanen i Kirkegata som et brosteinsbelagt felt fra torget til Kirkebakken, kantet med trerekker av hengebjørk, som en gjenskaping av den opprinnelige alleen fra 1860-årene. Det nye gateløpet bør ikke ha parkering mellom Kongens gate og Kirkebakken, mens gateløpet inn mot torget må ha trafikkløsninger tilpasset funksjonene i tilliggende kvartaler.

Det foreslås en rekke med møblerings- og lyspunkter langs søylegangen gjennom Kirkebakken og fram til Kongens gate. Den nakne plenkirkegården dominert av gravminner brytes opp av haugen  med de høyreiste furutrærne inne på kirkegården og lønnetreet ved Kirkebakken. Dette karakteristiske og enhetlige landskapsrommet er i det ytre begrenset av elveløpet og byen. Selve byggeområdet er begrenset av eksisterende graver. Ved spunting vil man kunne dispensere fra Kirkelovens avstandsbestemmelser på 3,0 meter fra gravfeltene. Prosjektet kan gjennomføres med en avstand på 2,0 meter. Med de gressdekte gravfeltene tett inntil kirkeveggen vil samspillet mellom kirke og landskap forsterkes.

Kirkeanlegget vil ha krav til balansert ventilasjon. Fra teknisk rom i underetasjen etableres kanalføringer i himling på de omkransende bygningskroppene. Tilluft blåses inn i kirkerommet på begge langsider via tilpassede ventiler (åpninger) i skiferveggen. Avtrekksventil lokaliseres i forhold til behov og utforming. Tekniske installasjoner skal være integrert i bygningskroppen, usynlig og ikke forstyrrende i det sakrale kirkeskipet. Hele kirken utgjør én branncelle, brannsikkert, lydtett glass i åpningene mellom underetasje og kirkeskip forhindrer brannspredning. Rømningsveier fra kirkerommet vil være direkte til terreng, mens rømningsveier fra underetasjen vil være via hovedtrapp og dører til det fri i atriene.

Det er et mål å oppnå en etterklangstid som er tilstrekkelig lang. Kirkerommet er planlagt med et optimalt volum og en gunstig form (skoeske form med et tillegg av et ”låvetak” i lengderetning) som vil kunne gi tradisjonell kirkeromsakustikk for musikk og sang. Volumet vil gi en god følelse av et stort kirkerom som igjen gir mulighet til å få et ønsket klangbilde.  Valg av overflater er derfor en viktig parameter og med de materialvalgene som foreslås vil det kunne sikres en tilstrekkelig og jevn etterklang. I mange kirker i dag har man ikke lyktes å oppnå dette. Orgelbyggeren vil kunne kompensere noe, men for annen musikk vil dette være ugunstig. En ujevn etterklang gir musikerne en ekstra utfordring og musikkopplevelsen for tilhørerne vil ikke bli like god for alle tilhørerne.
Det er viktig at man får en tilfresstillende følelse av naturlig klang når kirkerommet oppsøkes. Med fullsatt kirke vil klangen bli merkbart dempet , derfor er det viktig å forsøke å få stor klang med tom sal. Stolene ønskes i utgangspunktet å ha en demping (lydabsorpsjon) som utligner noe av denne forskjellen mellom tom og full sal. For musikkfremføringsrom er det en dimensjonerende viktig parameter at en stol skal absorbere lyden tilsvarende absorpsjonen av en middelperson. Aktivitetsrommene i underetasjen er rombeformede for å optimalisere refleksjoner og klang. Løse stoler gir stor fleksibilitet og møbleringsmuligheter. Ved hjelp av vridbare veggfester kan høyttalere stilles om for å dekke ulike scenarier med stolplasseringer. Glassveggen som deler kirkerommet vil bestå av et antall glassflater som har ulike vinkler (skråstilles) for å redusere potensielle negative refleksjoner.

For å sikre optimale akustiske forhold vil kirkerommet bli modellert med en digital romakustisk strålingsberegningsmodell. Alle flater blir geometrisk riktig beskrevet og absorpsjonsegenskaper til de valgte materialer lagt inn. Vi vil derved kunne simulere den akustikken vi vil kunne oppnå og samtidig beregne taletydeligheten i hele publikumsområdet. Den samme modellen vil bli brukt til høyttalersimuleringer. Dette vil sikre optimale akustiske forhold. Kirkerommet er formgitt for orgel- og kormusikk, altså akustisk musikk uten bruk av forsterkeranlegg. Imidlertid vil det være aktuelt å kunne overføre lyden til høyttalere når skilleveggen åpnes og det bakre kirkerommet skal inkluderes. For solistfremføringer vil det kunne bli behov for å benytte det elektroniske forsterkeranlegget (PA-anlegget) som primært skal brukes til prekener.  Orgelet er plassert på høyre side foran i kirken, bak orgelpipene etableres en skive for å reflektere lyden ut i kirkerommet. Sammenstillingen av piper og skive vil være en del av utsmykningen.